(Sak 2007/557)
Finansdepartementet nektet Samarbeidsrådet for Biologisk Mangfold og Norsk Presseforbund innsyn i internt notat med tittelen «Gjennomgang av miljøskadelige subsidier på utgiftssiden». Begrunnelsen for avslaget var at notatet i det vesentlige dreiet seg om budsjettspørsmål.
Ombudsmannen tok saken opp med Finansdepartementet av eget tiltak, men fant å kunne la saken bero med den forklaring departementet ga. Ombudsmannen pekte likevel på betydningen av at forvaltningen ser hen til miljøinformasjonslovens formålsbestemmelse i § 1 når det vurderes hvorvidt det skal gis innsyn i dokumenter som inneholder miljøinformasjon.
Gjennom en artikkel i Aftenposten ble ombudsmannen gjort kjent med at Finansdepartementet hadde nektet Samarbeidsrådet for Biologisk Mangfold (SABIMA) og Norsk Presseforbund innsyn i et internt notat med tittelen «Gjennomgang av miljøskadelige subsidier på utgiftssiden». Notatet var fra departementets finansavdeling til politisk ledelse. Departementet avslo innsynsbegjæringen med den begrunnelse at notatet i det vesentlige dreiet seg om budsjettspørsmål, jf. offentlighetsloven §6 første ledd nr. 7, og i mindre grad omhandlet miljøvurderinger.
Etter å ha innhentet og gjennomgått sakens dokumenter, herunder notatet, besluttet ombudsmannen å ta saken opp av eget tiltak, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 §5. Departementet ble blant annet bedt om å redegjøre nærmere for dets vurdering etter miljøinformasjonsloven 9. mai 2003 nr. 31 §11 av hvilke hensyn som taler for og mot offentliggjøring.
Ombudsmannen fant å kunne la saken bero med den forklaring som ble gitt av Finansdepartementet, men kom med generelle bemerkninger til vurderingen av innsyn etter miljøinformasjonsloven.
«Lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) trådte i kraft 1. januar 2004. Lovteksten bygger på Miljøinformasjonsutvalgets innstilling NOU 2001: 2, og bidrar til å gjennomføre Norges forpliktelser etter UN/ECE-konvensjonen fra 1998 om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet (Århuskonvensjonen). Videre søker loven å konkretisere retten til miljøinformasjon etter Grunnloven §110 b.
Etter miljøinformasjonsloven §10 (1) har allmennheten krav på miljøinformasjon fra offentlige myndigheter. Krav om innsyn i dokumenter som inneholder miljøinformasjon kan avslås hvis «det er et reelt og saklig behov for det i det enkelte tilfelle og informasjonen eller dokumentet informasjonen finnes i, kan unntas fra offentlighet i medhold av offentlighetsloven», jf. §11 (1). Det siktes til offentlighetsloven §§5-6 a. I den konkrete avveiningen som skal foretas etter miljøinformasjonsloven §11 (2), må det sees hen til formålsbestemmelsen i §1, hvoretter loven bl.a. skal «fremme allmennhetens mulighet til å delta i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet» (annet punktum), se nærmere i NOU 2001: 2 Retten til miljøopplysninger s. 28-30. Det er med andre ord sentralt at enkeltpersoner, organisasjoner og andre skal få anledning til å ta del i diskusjon knyttet til beslutninger som har betydning for miljøet, jf. også Århuskonvensjonen artikkel 1. Miljøinformasjonsutvalget er videre i punkt 4.1.4 «Tillit og legitimitet» i NOU 2001: 2 inne på at mulighet for allmennheten til å påvirke beslutningsprosesser kan bidra til større aksept for den endelige avgjørelsen i saken.
Det er av betydning for gjennomføringen av miljøinformasjonsloven at forvaltningen tar med det ovennevnte i vurderingen av om det skal gis innsyn i dokumenter som inneholder miljøinformasjon, særlig når det dreier seg om opplysninger og vurderinger om miljøet som ligger i kjernen for lovens anvendelsesområde. Ved vedtakelsen av miljøinformasjonsloven var det et mål å hindre at unntaksadgangen nyttes i større grad enn formålet tilsier, jf. Ot.prp. nr. 116 (2001-2002) punkt 14.8.»
|
Sivilombodsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarleg Liv Jakobsen Føyn |
|