LyttDu er her:
- Temakategorier
- Plan og bygg
-
Dispensasjon etter pbl. 2008 § 19-2 fra avstandskravet i plbl. 1985 § 70 nr. 2
1. mars 2012 (2011/1023)
Saken gjaldt dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 1985 § 70 nr. 2 for veranda oppført 2,1 meter fra nabogrensen. Naboen hevdet at verandaen førte til sjenanse og innsyn, og at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt.
Ombudsmannen uttalte at forbudet mot bygging nærmere nabogrensen enn fire meter innebærer at lovgiver har foretatt en avveining av interesser. Det må da utvises tilbakeholdenhet med å dispensere fra dette. At ulempene naboen vil oppleve er beskjedne vil derfor ikke være et selvstendig argument for at dispensasjon skal gis etter pbl. 2008 § 19-2. Tiltakshaver må kunne påvise relevante fordeler ved dispensasjon. En slik fordel må være tilstrekkelig spesifisert og klart angitt, og den må ligge innenfor de rammene plan- og bygningsloven setter. Ombudsmannen kom på denne bakgrunn til at det heftet begrunnet tvil ved den dispensasjonsvurderingen som var blitt foretatt. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt
-
Dispensasjon fra reguleringsplan
21. desember 2011 (Sak 2011/268)
Saken gjaldt dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan. Kommunen avslo søknaden, men fylkesmannen omgjorde vedtaket og innvilget dispensasjon.
Ombudsmannen uttalte at en forutsetning for innvilgelse av dispensasjon etter plbl. 1985 § 7 er at det foreligger spesifiserte, klare grunner som tilsier at dispensasjon skal gis. Det er ikke tilstrekkelig at fylkesmannen mener at hensynene bak reguleringsplanen ikke blir skadelidende.
Fylkesmannens rettsoppfatning etterlot «begrunnet tvil» om forhold av betydning i saken, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 § 10, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.
-
Overgangsbestemmelsene for plansaker i ny plan- og bygningslov
26. mars 2012 (Sak 2011/2155)
Saken gjaldt skjæringspunktet mellom plan- og bygningsloven 1985 og plan- og bygningsloven 2008 ved behandling av reguleringsplan. Flora kommune vedtok reguleringsplanen etter plan- og bygningsloven 1985 i tråd med planforslaget. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane hadde fremmet innsigelse. Saken ble derfor oversendt Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Departementet forkastet planforslaget og begrunnet delvis sitt vedtak med bestemmelser i plan- og bygningsloven 2008. I klagen til ombudsmannen ble det blant annet anført at departementet feilaktig behandlet saken etter plan- og bygningsloven 2008.
Ombudsmannen kom til at Miljøverndepartementet ikke hadde rettslig adgang til å anvende plan- og bygningsloven 2008 ved behandlingen av planen når den var lagt ut til offentlig ettersyn før loven trådte i kraft. Han ba derfor departementet behandle saken på ny.
-
Prejudisiell vurdering av reguleringsplan ved klagebehandling av rammetillatelse for oppføring av sjøboder
13. mars 2012 (Sak 2010/2823)
A søkte om rammetillatelse for oppføring av fem sjøboder. Kommunen godkjente søknaden. Fylkesmannen foretok en prejudisiell vurdering av reguleringsplanen som var anført å være gjeldende, og kom til at planen var ugyldig som følge av at det i 1992 var foretatt en vesentlig endring av en reguleringsplan uten at prosedyrene for slik endring var fulgt, og at denne planen derfor ikke kunne legges til grunn. Fylkesmannen avslo deretter byggesøknaden under henvisning til at tiltaket var i strid med gjeldende reguleringsplan. A brakte saken inn for ombudsmannen og anførte blant annet at en eventuell tilsidesettelse av planvedtaket måtte skje etter reglene for omgjøring i forvaltningsloven § 35.
Ombudsmannen har i denne saken tidligere uttalt at det var tvilsomt om endringen av planen måtte anses som vesentlig. Grensedragningen mellom hva som er å anse som en vesentlig endring og hva som er å anse som en mindre vesentlig endring av en reguleringsplan, vil bero på skjønn og lokalpolitiske vurderinger. I en prejudisiell vurdering bør fylkesmannen ha gode holdepunkter før det konkluderes med at kommunens egen vurdering av dette spørsmålet er uriktig. Ombudsmannen kom uansett til at reguleringsendringen fra 1992 eventuelt bare kunne anses som et angripelig vedtak, og at tiltakshaver måtte kunne legge planen til grunn inntil den eventuelt blir omgjort. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.
-
Avvisning av etterhåndssøknad om tiltak på fremmed grunn – privatrettslige forhold
13. mars 2012 (Sak 2011/1482)
Oslo kommune behandlet en etterhåndssøknad for vesentlig reparasjon av en garasje, som sto på fremmed grunn. Grunneier og tiltakshaver var uenige om de privatrettslige rettighetene. Grunneierne klaget til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som kom til at tiltakshavers søknad skulle avvises. Tiltakshaveren fremholdt at hans privatrettslige rettigheter var tilstrekkelig klare, at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise søknaden og at resultatet uansett var urimelig.
Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere det resultatet fylkesmannen hadde kommet til. Fylkesmannen hadde foretatt en begrenset, men tilstrekkelig, undersøkelse av de privatrettslige forholdene. Han hadde videre tatt utgangspunkt i retningslinjene om at dersom ikke tiltakshaver har sannsynliggjort tilstrekkelige privatrettslige rettigheter til å utføre et tiltak på fremmed grunn, bør søknaden avvises. Fylkesmannen hadde også vurdert om det var forhold som talte for at det burde gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Avvisning av søknaden var således i tråd med rettstilstanden etter plan- og bygningsloven av 1985.
-
Avvisning av søknad under henvisning til privatrettslige forhold
17. februar 2012 (sak 2011/237)
A søkte om utvidelse av en flytebrygge på sin eiendom, men naboen rettet innsigelser mot dette og viste til at det forelå uklarheter om hvor grensen mellom eiendommene gikk. Fylkesmannen i Hordaland avviste søknaden under henvisning til de uklarhetene som var blitt påberopt. I klagen hit ble det gjort gjeldende at fylkesmannen ikke hadde grunnlag for å avvise søknaden.
Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise søknaden. Det påligger bygningsmyndighetene å kontrollere om et tiltak strider mot bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 § 95 nr. 2. Dette omfatter kravet om minste avstand til nabogrense på fire meter, jf. plan- og bygningsloven 1985 § 70 nr. 2. Siden plan- og bygningsloven oppstiller et slikt krav, som det påligger bygningsmyndighetene å kontrollere, må bygningsmyndighetene foreta en vurdering av om kravet er oppfylt eller ikke.
-
Hjemmelsgrunnlaget for pålegg om retting av dørbredder
6. februar 2012 (Sak 2011/591)
Fylkesmannen i Rogaland stadfestet Stavanger kommunes pålegg om retting av dørbredder i prosjektet Y. Minst en dør til rom for varig opphold, og minst en dør til bad/toalett, ble pålagt en bredde på 9 M (0,9 meter – «M» tilsvarer 0,10 meter). Fylkesmannen mente pålegget hadde hjemmel i forskrift 22. januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK), heretter omtalt som TEK 1997.
Ombudsmannen kom til at pålegget ikke hadde hjemmel i TEK 1997 og ba om at fylkesmannen behandlet saken på nytt. Det ble blant annet lagt vekt på at det av ordlyden i TEK 1997 ikke kunne utledes et konkret krav om dørbredde på 9 M. Veiledningen til forskriften kunne ikke tas til inntekt for et absolutt krav om dørbredder på 9 M. Ombudsmannen uttalte at pålegg om retting kan være tyngende og kostnadskrevende for tiltakshavere, og at hjemmelsgrunnlaget i slike tilfeller i alle fall bør være klarere enn i den foreliggende situasjonen.
Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak og opphevet kommunens pålegg om retting av dører
-
Kommuneplan for Frogn 2005 – 2017 fornyet planvedtak
6. Januar 2012 (sak: 2011/799, tidligere sak 2008/434)
Kommuneplan for Frogn 2005 – 2017 ble godkjent uten at dokumenter knyttet til konsekvensutredningen hadde vært lagt ut til offentlig ettersyn. Ombudsmannen ba kommunen om å behandle saken på ny. Etter at dokumentene var lagt ut til nytt offentlig ettersyn, fattet kommunestyret nytt kommuneplanvedtak 20. september 2010 med hjemmel i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77. A klaget på nytt og viste til at den nye plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 med tilhørende konsekvensutredningsforskrift skulle vært lagt til grunn ved det nye kommuneplanvedtaket.
Ombudsmannen mente at det var plan- og bygningsloven av 2008 som skulle vært benyttet, og anbefalte at kommunen gjennomgikk saksbehandlingen ut fra denne forutsetningen.
-
Avtale om anleggsbidrag som vilkår for byggetillatelse
22. desember 2011 (Sak 2011/1557)
Vinje kommune ga ramme- og igangsettingstillatelse på vilkår om at tiltakshaveren inngikk avtale om å betale et såkalt anleggsbidrag. Vilkåret ble stadfestet av Fylkesmannen i Telemark.
Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde adgang til å oppstille et slikt vilkår uten uttrykkelig hjemmel i lov eller forskrift. En avtale inngått ved bruk av tillatelsen som pressmiddel kunne etter ombudsmannens syn ikke være bindende for tiltakshaveren. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen se på saken på nytt, og herunder vurdere om betalingsplikt kunne anses tilstrekkelig hjemlet i vann- og kloakkavgiftsloven med forskrift og den kommunale forskriften om vann- og avløpsgebyr.
-
Saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 annet ledd - "fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket"
28.11.2011 (Sak 2011/817)
Fylkesmannen i Buskerud klaget på at et vedtak om midlertidig bygge- og deleforbud fattet av Rollag kommune ikke omfattet et bestemt hytteområde. Fylkesmannen i Oslo og Akershus avviste klagen under henvisning til at det ikke forelå klagerett. Utbyggeren av hytteområdet krevde erstatning for saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 annet ledd. Kravet ble avslått under henvisning til at Fylkesmannen i Buskerud hadde «fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket».
Ombudsmannen kom til at de interessene Fylkesmannen i Buskerud mente å ivareta ved klagen ikke alene medførte at hun hadde en «fyldestgjørende grunn til å kreve endring» i lovens forstand. Miljøverndepartementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.
Miljøverndepartementet foretok en fornyet vurdering og omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ avslag slik at krav om saksomkostninger ble dekket.
|
Sivilombodsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarleg Liv Jakobsen Føyn |
 Abonner på RSS |