LyttDu er her:
-
Prejudisiell vurdering av reguleringsplan ved klagebehandling av rammetillatelse for oppføring av sjøboder
13. mars 2012 (Sak 2010/2823)
A søkte om rammetillatelse for oppføring av fem sjøboder. Kommunen godkjente søknaden. Fylkesmannen foretok en prejudisiell vurdering av reguleringsplanen som var anført å være gjeldende, og kom til at planen var ugyldig som følge av at det i 1992 var foretatt en vesentlig endring av en reguleringsplan uten at prosedyrene for slik endring var fulgt, og at denne planen derfor ikke kunne legges til grunn. Fylkesmannen avslo deretter byggesøknaden under henvisning til at tiltaket var i strid med gjeldende reguleringsplan. A brakte saken inn for ombudsmannen og anførte blant annet at en eventuell tilsidesettelse av planvedtaket måtte skje etter reglene for omgjøring i forvaltningsloven § 35.
Ombudsmannen har i denne saken tidligere uttalt at det var tvilsomt om endringen av planen måtte anses som vesentlig. Grensedragningen mellom hva som er å anse som en vesentlig endring og hva som er å anse som en mindre vesentlig endring av en reguleringsplan, vil bero på skjønn og lokalpolitiske vurderinger. I en prejudisiell vurdering bør fylkesmannen ha gode holdepunkter før det konkluderes med at kommunens egen vurdering av dette spørsmålet er uriktig. Ombudsmannen kom uansett til at reguleringsendringen fra 1992 eventuelt bare kunne anses som et angripelig vedtak, og at tiltakshaver måtte kunne legge planen til grunn inntil den eventuelt blir omgjort. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.
-
Skatteetatens behandling av anmodning om omgjøring av bostedsregistrering
14. april 2011 (Sak 2011/559)
A eide eiendommen X i Z kommune, og brukte den som fritidseiendom. Frem til A kjøpte eiendommen, i 1982, eide B den, og i folkeregisteret var B registrert bosatt der fra 1978 til 1989. A hevdet at B aldri hadde bodd på X, men at han i hele perioden hadde bodd i tjenestebolig på naboeiendommen. Da bostedsregistreringen kunne få betydning for om fremtidige eiere ville ha boplikt, fremmet A flere anmodninger om at den måtte omgjøres. Som dokumentasjon for Bs bosted, fremla han flere erklæringer, blant annet fra B selv og fra arbeidsgiveren hans.
Skatt sør og Skattedirektoratet avviste kravet om omgjøring, blant annet under henvisning til at bostedsregistreringen lå mange år tilbake i tid og at saksdokumentene fra registreringen var makulert. Direktoratet uttalte også at det normalt ble krevet mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at et vedtak om bostedsregistrering bygde på feil faktum.
Ombudsmannen uttalte at det måtte legges til grunn at et vedtak om bostedsregistrering var ugyldig dersom den registrerte verken hadde bosatt seg på eiendommen eller skulle ha vært registrert bosatt der av andre grunner, og at folkeregistermyndighetene, dersom dette kunne påvises, hadde plikt til å foreta en omgjøring. Folkeregistermyndigheten måtte kunne stille krav om at det forelå vektige holdepunkter som talte for at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, men det kunne likevel ikke stilles krav om at enhver tenkelig mulighet for at registreringen var riktig, var utelukket. Når skatteetaten ikke fant at dokumentene som A hadde fremlagt, godtgjorde at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, burde etaten ha veiledet om hvilke typer dokumentasjon som ville kunne ha betydning, og eventuelt også undersøkt saken nærmere selv. Skattedirektoratet ble etter dette bedt om å behandle saken på nytt.
Skattedirektoratet behandlet deretter saken på nytt. Det ble igjen konkludert med at det ikke var sannsynliggjort at B ikke hadde tatt døgnhvilen på X.
-
74. Oppreisning for oversittelse av klagefrist i byggesak
(Sak 2006/2066)
På bakgrunn av en klage fra Fylkesmannen i Hordaland, valgte Fylkesmannen i Sogn og Fjordane å omgjøre Bergen kommunes vedtak om dispensasjon fra plankrav i kommuneplanens arealdel for oppføring av kai med badehus. Grunneieren klaget til ombudsmannen og fremholdt at klagefristen var oversittet samtidig som det ble stilt spørsmål om vilkårene for fristoppreisning etter forvaltningsloven § 31 var oppfylt.
Ombudsmannen kom til at klagefristen etter fvl. § 29 var oversittet i og med at det hadde gått fem og en halv måned fra vedtaket ble fattet til fylkesmannen klaget. Han stilte seg tvilende til at det forelå «særlige grunner» som gjorde det rimelig at klagen ble prøvd, jf. fvl. § 31 første ledd bokstav b. Det ble videre påpekt at fylkesmannen ikke syntes å ha tatt tilstrekkelig hensyn til tiltakshaverens berettigede forventninger om å få bygge.
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane foretok deretter en ny vurdering og kom til at klagen fra Fylkesmannen i Hordaland burde vært avvist. Det tidligere omgjøringsvedtaket ble opphevet.
-
35. Tildeling av 70 % driftstilskudd for fysioterapi til et selskap
(Sak 2006/95)
En kommune ønsket å øke fysioterapitilbudet til sine innbyggere og tildelte et ledig 70 % driftstilskudd til et selskap. Selskapet, som ville etablere seg i kommunen, hadde tilbudt å dele tilskuddet på flere fysioterapeuter. Klagerne hevdet at tildelingen var i strid med kvalifikasjonskravet i kommunehelsetjenesteloven § 4-2 og anførte at det var begått flere feil ved behandlingen av saken.
Ombudsmannen påpekte en rekke uheldige sider ved saksbehandlingen. Saksutredningen var til dels utilstrekkelig og misvisende. Formannskapet som klageinstans ble presentert for en feilaktig oppfatning av rekkevidden av kvalifikasjonskravet i loven. Ombudsmannen konkluderte med at tildelingsvedtaket neppe er gyldig.
-
88. Mangelfull behandling av sak om oppføring av leilighetskompleks i Arendal kommune
(Sak 2005/2137)
En nabo hevdet at en sak om oppføring av et leilighetskompleks i Arendal var behandlet i strid med flere av saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og plan- og bygningsloven. Saken var blitt behandlet flere ganger av henholdsvis Arendal kommune og Fylkesmannen i Aust-Agder.
Ombudsmannen kom til at en person som hadde tatt del i avgjørelsen, og som var gift med en direktør i forsikringsselskapet som sto bak byggeprosjektet, hadde vært inhabil, jf. forvaltningsloven § 6 annet ledd. Det godkjente tiltaket var i strid med den da gjeldende reguleringsplanen uten at det fremgikk at dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7 var vurdert. Mindre vesentlige endringer av reguleringsplanen var vedtatt uten at fremgangsmåten foreskrevet i plan- og bygningsloven lot til å være fulgt.
Fylkesmannen i Aust-Agder ble bedt om å vurdere saken på nytt, og i tillegg vurdere om det var grunnlag for å tilkjenne klageren kompensasjon for et eventuelt økonomiske tap.
|
Sivilombodsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarleg Liv Jakobsen Føyn |
 Abonner på RSS |