Avslag på søknad om familieinnvandring fra foreldreløse, mindreårige søkere

31. oktober 2011 (sak 2010/2426)

To foreldreløse gutter fra Afghanistan søkte om familieinnvandring for å bo sammen med sin søster i Norge. Guttene var henholdsvis 13 og 16 år på søknadstidspunktet og 16 og 18 på tidspunktet for endelig vedtak i Utlendingsnemnda. De hadde reist til Pakistan og bodde under enkle forhold hos en husvert, som utlendingsmyndighetene anså som en «omsorgsperson» etter utlendingsforskriften. Ett av spørsmålene i saken var om dette var en riktig forståelse og om saksbehandlingen var forsvarlig.

Ombudsmannen bemerket at saken etter sin art skulle prioriteres, men at det likevel hadde tatt over to år å få en endelig avgjørelse. Særlig syntes Utlendingsdirektoratet å ha brukt lang tid på behandlingen av klagen, noe som var uheldig. Søkerne hadde heller ikke blitt hørt slik gjeldende regler og retningslinjer tilsa. Ombudsmannen bemerket videre at det er åpenbare utfordringer knyttet til god og troverdig saksopplysning om forholdene i fjerntliggende land. Det var noe usikkert hva slags leveforhold og omsorgssituasjon søkerne hadde. Etter en samlet vurdering der søkernes alder stod sentralt, kunne ikke ombudsmannen kritisere utredningen av saken eller avgjørelsen for øvrig.

Krav om klarlagt identitet for at oppholdstid i Norge skal kunne regnes med i statsborgerskapssak

30. juni 2011 (sak 2011/492)

Saken gjaldt i første rekke Utlendingsnemndas beregning av oppholdstiden ved behandlingen av en søknad om norsk statsborgerskap. Nemnda la til grunn at det bare er oppholdstid med en identitet som norske myndigheter mener er riktig som kan tas i betraktning ved vurderingen av om kravet til oppholdstid er oppfylt. Ifølge nemnda følger dette av fast forvaltningspraksis.

Ombudsmannen hadde ikke avgjørende rettslige innvendinger mot at nemnda la ovennevnte praksis til grunn ved vurderingen av botidskravet etter statsborgerrettsloven 8. desember 1950 nr. 3 § 6 første ledd nr. 2 og at statsborgerskapssøknaden ble avslått på dette grunnlaget. Han uttalte imidlertid at kravet om klarlagt identitet i botiden burde ha kommet til uttrykk på en måte som gjorde det mulig for potensielle søkere å forutse sin rettsposisjon. Når det gjaldt nemndas praktisering av et krav om klarlagt identitet ved beregning av oppholdstiden etter statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51 § 7 første ledd bokstav e, mente ombudsmannen at det var vanskelig å se at dette hadde tilstrekkelig grunnlag i rettskildene. Dette hadde ikke betydning for klagesaken, men ombudsmannen ba nemnda om å foreta en ny vurdering av sin praksis på dette punktet på generelt grunnlag.

Nemnda orienterte senere om at den ikke fant det hensiktsmessig å ta den aktuelle praksisen opp til en generell vurdering. Det ble blant annet vist til at problemstillingen i fremtiden bare forventes å komme opp helt unntaksvis, og at ombudsmannens uttalelse og Utlendingsdirektoratets veletablerte praksis i så fall vil være relevante rettskilder. Ombudsmannen fant etter dette ikke grunn til å gå videre med saken.
 

Statsborgerlovens oppholdskrav for statsløse

23. juli 2010 (Sak 2008/2790)

Saken gjaldt i første rekke forståelsen av statsborgerlovens oppholdskrav for statsløse personer som søker norsk statsborgerskap. A søkte om fornyet arbeidstillatelse fire dager etter at den forutgående tillatelsen hadde utløpt. Utlendingsnemnda avslo hennes påfølgende søknad om norsk statsborgerskap under henvisning til at hun ikke oppfylte lovens krav om tre års sammenhengende opphold med tillatelse.

Ombudsmannen la til grunn at Utlendingsnemnda hadde vist til uriktig rettslig grunnlag i avslagsvedtaket, og at dette var kritikkverdig. Nemnda syntes videre å ha lagt en for streng norm til grunn for vurderingen av oppholdskravet. Ombudsmannen konkluderte med at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, og ba på denne bakgrunn om at nemnda vurderte saken på nytt.

I den avsluttende uttalelsen ble det også vist til at det fra departementets side var tatt initiativ til en forskriftsendring på området. Ombudsmannen stilte seg positiv til den foreslåtte endringen, som formodentlig ville føre til en hensiktsmessig avklaring av regelverket.

Utlendingsnemnda vurderte deretter saken på nytt. Avslaget ble opprettholdt og nemnda fastholdt at dens tolkning og anvendelse av statsborgerloven § 16 tredje punktum med tilhørende forskrift var korrekt og i tråd med gjeldende rett. Dette ble begrunnet nærmere. Ombudsmannen tok nemndas fornyede vurdering til etterretning og fant etter en samlet vurdering ikke grunn til å forfølge saken videre. Det ble tatt i betraktning at klageren fikk innvilget norsk statsborgerskap av Utlendingsdirektoratet en ukes tid etter at nemndas fornyede vurdering forelå.

Besøk til Politiets utlendingsinternat høsten 2008

26. mars 2010 (sak 2008/1966, nytt saksnummer 2011/805)

Ombudsmannen besøkte Politiets utlendingsinternat på Trandum i oktober 2008. Besøket var en oppfølging av et besøk i 2006, og formålet var å bli orientert om forholdene og særlig om de endringene som hadde skjedd siden det forrige besøket.

Ombudsmannen konstaterte at de materielle forholdene og de internertes rettssikkerhet ved internatet hadde blitt vesentlig bedret. På tidspunktet for det nye besøket gjensto fortsatt arbeid med å få fullt samsvar mellom utlendingsloven § 37d (dagens utlendingslov § 107) og utlendingsinternatforskriften på den ene siden, og interne regler og rutiner på den andre siden. Noen viktige endringer var imidlertid gjennomført etter ombudsmannens kritiske spørsmål, særlig knyttet til besøkskontroll, regler om oppbevaring av klær og innredning av soverom og celler. Ved avslutningen av saken var det fortsatt tvilsomt om enkelte rutiner rettslig sett var holdbare. Dette gjaldt midlertidig fratakelse av visse eiendeler og tilsynsrutinene ved sikkerhetsavdelingen. Ombudsmannens inntrykk var at hensynet til kontroll og sikkerhet på enkelte områder hadde fått for stor gjennomslagskraft i forhold til hensynet til de internertes privatliv innenfor rammen av frihetsberøvelsen. Det ble påpekt at lovgiverens forutsetning om konkrete vurderinger ikke kan tilsidesettes gjennom rigide rutiner og regler i instruksverket.

I et brev i mai 2011 redegjorde Politiets utlendingsenhet for situasjonen ved utlendingsinternatet og oppfølgingen av ombudsmannens uttalelse. En rekke endringer var foretatt eller planlagt. Ombudsmannen lot deretter saken bero, men opplyste til politiet at det ville bli vurdert å foreta et nytt besøk ved internatet i løpet av 2012.