12. januar 2010 (Sak 2008/2685)
A var 9 år da han kom til Norge i 1989, og han har bodd her siden uten å reise til hjemlandet. Han ble straffedømt i 2001 og 2003. I 2005 fikk han en dom på 8 års fengsel for alvorlige narkotikalovbrudd, og han ble deretter utvist. Spørsmålet i saken var om utvisningsvedtaket var uforholdsmessig i forhold til klageren selv, jf. utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 30 tredje ledd.
Ut fra blant annet foreliggende rettspraksis om utvisning overfor utlendinger som har kommet til Norge i ung alder, kom ombudsmannen til at det knyttet seg vesentlige tvilsspørsmål til skjønnsutøvelsen (forholdsmessighetsvurderingen). Klagesaken burde derfor ha vært behandlet i nemndmøte med tre medlemmer, ikke av nemndleder alene.
Utlendingsnemnda behandlet deretter saken på nytt i nemndmøte uten personlig fremmøte. Nemnda fant ikke grunn til å omgjøre utvisningsvedtaket. Det ble lagt stor vekt på forholdets alvor.
(Sak 2006/2320)
I forbindelse med en klagesak om avslag på arbeidstillatelse og utvisning, fremsatte utlendingen og hans advokat flere begjæringer om utsatt iverksetting. Begjæringene ble ikke besvart før klagesaken ble avgjort.
Ombudsmannen kom til at de to begjæringene om utsatt iverksetting som var fremsatt av advokaten, ikke var behandlet i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser og alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Han viste til at det ikke var nedtegnet noe skriftlig om hvordan Utlendingsnemnda hadde vurdert begjæringene, og at det ikke var gitt noen begrunnelse. Det var heller ikke gitt noen tilbakemelding til parten før flere måneder etter at begjæringene ble fremsatt, og da bare indirekte gjennom det endelige vedtaket i klagesaken. Nemndas behandling av klagerens egen begjæring om utsatt iverksetting fremsto heller ikke som fullt ut tillitvekkende. Ombudsmannen ba Utlendingsnemnda om å endre sin praksis på området.
Utlendingsnemnda opplyste senere at de interne retningslinjene for klagesaksbehandlingen ville bli endret.
(Sak 2007/109)
As søknad om visum ble først avgjort av Utlendingsdirektoratet etter en saksbehandlingstid på mer enn ett år og fire måneder. Fordi klageren var underlagt et innreiseforbud etter en tidligere utvisning, ble visumsøknaden også ansett som en søknad om oppheving av innreiseforbudet. Det tok mer enn tre måneder før saken ble oversendt til riktig enhet i direktoratet, og A ble ikke informert skriftlig om hvilken betydning dette ville få for saksbehandlingstiden.
Ombudsmannen understreket viktigheten av at det så snart som mulig blir avklart om det foreligger forhold som gjør at en søknad skal behandles av en annen enhet i direktoratet. Det hadde vært på sin plass med en beklagelse til A fordi direktoratet brukte lang tid på dette. Videre uttalte ombudsmannen at klageren burde ha fått oppdatert skriftlig informasjon om forventet saksbehandlingstid i forbindelse med oversendelsen av saken. Det ble understreket at en søker også må ha krav på informasjon under sakens gang i de tilfellene der vedkommende er bosatt i utlandet og informasjonen om den forventede saksbehandlingstiden er formidlet gjennom norsk utenriksstasjon. Ombudsmannen forutsatte at også direktoratet legger til grunn at skriftlige henvendelser under sakens gang i utgangspunktet skal besvares skriftlig.
|
Sivilombodsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarleg Liv Jakobsen Føyn |
|